Vollan gård på Kvikne har ei historie som går tilbake til starten av gruvetida, tidlig på 1600-tallet. Gården har bl.a. vært prestegård og hadde i sin storhetstid ei utstrekkning på et par mil. Deler av hovedbyggninga skriver seg fra 1600-tallet, mens senere tilbygg bl.a. inneholder et eget gårdskapell.
I dag er tunet på Vollan museumsanlegg og Nasjonalparksenter.
Gardsnavnet Vollan kommer av dativforma av det gammelnorske ordet for Voll (Vollr), Vollum. Vi vet lite om Vollan før gruvetida, men forskjellige funn viser bosetting langt bakover i tida. En spisslede med dragehode, et skap og ei kiste skriver seg fra det 12. århundret (Museet i Trondheim). Ei håndskrevet bok som i inneholder David-salmene på latin skriver seg sansynligvis også fra omkring år 1200. Den ble funnet på Vollan i siste halvdel av 1800-tallet, og er den eneste kjente av sitt slag her i landet. I 1881 ble den overlatt til Universitetsbiblioteket i Oslo.
Den første større brukeren på Vollan som vi vet noe om, er Lorentz Lossius (1590-1654). Han var født i Braunschweig og oppvokst i Göttingen i Tyskland og ble høsten 1635 tilsatt som skiktmester og «proberer» ved Kvikne kobberverk. Lossius bygde gården sin på jordene nede ved elva, strakst nord for det nåværende brufestet. Lossius var gift med preste-dattera Kristine Bruse fra Meldal. Da Lossius døde i 1654 ble enka Kristine noen år senere gift med presten Niels Jenssøn Friis, (1637-1704) som var prest i Kvikne fra 1658 til 1670. I disse tidene var krøtterholdet på Vollan særs godt.
I 1666 gikk eiendomsretten til Vollan over fra krona (krongods) til rentemester Müller. I 1667 ble Friis prest i Tynset, og sønnen til Lorentz og Kristine, Christopher Lossius ( -1683) fikk embetet på Kvikne. Han var prest i Kvikne fra 1670 til 1683 og fikk bygsel-brev på Vollan 14.juli 1672. Vollan strakk seg på denne tida fra Ween til Orkelbogen, og hadde i tillegg bygsel på Bubakken, Løkkja og Skåret. Da Chr. Lossius døde i 1683, ble det enka Mette, sammen med svigersønnen Peder Rambech (1684-1764), som drev garden.
Omkring 1720 var Vollan igjen krongods, men ble ved kgl. resolusjon av 18. juli 1723 lagt ut til salg sammen med flere andre krongods for å dekke opp for gjeld kongen hadde. Peder Rambech fikk tilslaget for 353 riksdaler på auksjonen i 1724, og Vollan ble fra nå av selveiergård. I 1751 kommer de første bygselbreva på husmanns-plasser under Vollan. Det var Granengen, Hyllbekken (Kleven s) og Blåhåmmåren.
Eneste sønnen til Peder og Karen, Anders Rambech (1715-1780) overtok gården. Han hadde preste-eksamen fra Københamn (1755) og ble prest på Kvikne i 1763. Han ble gift med Sofie Lucie Aschanius, ei prestedatter fra Romsdalen. På denne tida lå husa på Vollan, ialt 25-26 stykker, spredt innover jordene fra elva nord for brufestet. Mange var i dårlig forfattning, og det var lite plan i det som var byggd. Den hovedbyggninga som Lossius byggde, sansynligvis sist på 1630-tallet, lå lengst oppe på jordet og er i dag basis i gammelfløya. I 1767 rev Anders alle de falleferdige husa og bygde garden opp rundt det tunet vi kjenner i dag. Det ble byggd på hovedhuset (Lossiuslåna) mot sør, og huset ble ellers pussa opp i disse åra.
Anders Rambech og kona var barneløse. Sofie Lucie innsatte derfor nevøen sin, Christopher Schøller Schieldrup (1757-1841) som enearving, og da hun døde i 1819, 93 år gammel, ble det han som overtok Vollan. Han kom til Vollan i 1784, og viste seg å være en flink og praktisk mann som la stor vekt på godt husdyrhold. Christopher ble i 1783 gift med søskenbarnet sitt, Margrete Sofie Schult, ei prestedatter fra Tolga. For mange ble Christopher en god mann å gå til når det knep. Av det han tjente på gardsdrifta, lånte han ut, men forlangte papir på selv det minste beløp. I pantebøkene for denne tida kan en se at han hadde pant i mange gårder og eiendommer. Han var Kviknes sendemann på de amtlikningsmøtene som var like etter 1814 for å forme det norske pengevesen og etablere Norges Bank.
Datteren, Andrea Sophie Aschanius (1788-1840) ble i 1815 gift med Albert Christopher Holch Middelfart Knoff (1765-1836 ), en kaptein fra Orkdalen som var enkemann. Christopher var nok skeptisk til denne karen, og det ble inngått en ekteskapskontrakt som fratok Knoff enhver rett hva angikk Vollan.
I 1840 overtok eldste sønnen, Anders Rambech Knoff (7.6.1816-1905) garden. Han var for sin tid velutdanna, bl.a. med underoffisersutdanning, møbelsnekkerlære og tilleggskurs ved offisersskolen i Christiania. Rambech Knoff var en høyreist og krafig kar med markert nese og skarpe øyne, og en måte å føre seg på som vitnet om Knoffslektas offiser-tradisjoner.
Anders Rambech Knoff vil for all ettertid stå som den stor byggeren på Vollan. Dette ble også hans ulykke, – han «byggde seg til fant». I 1838 lot han bygge den 50 meter lange stallbyggningen med klokketårn, i 1842 ‘nyfløya’ og påbygging av ‘gammelfløya’, i 1850 kapellet og i 1872 fjøs og låvebyggning. Det fortelles at da ‘nyfløya’ nord i tunet skulle bygges, ble tømmeret kjørt fra Innset på dugnad. Da første lasset var framme på Vollan, var enda siste lasset bare kommet til kirka.
Når Rambech Knoff forstod hvor ruvende dette bygget ble i forhold til ‘gammelfløya’ fikk han ideen om å bygge på denne til samme høyde, uten å røre det indre av byggninga. Det ble lagt på noen lafter og nytt tak ble lagt over det gamle. For å få vinduene til å harmonere med ‘nyfløya’ ble det malt blindvinduer på den gamle delen. Dette gir et forunderlig intrykk på nært hold, og mange blir overrasket over den lave takhøyden når de kommer inn i bygninga.
Neste byggetrinn for Rambech Knoff ble kapellet i vinkelen mellom ‘nyfløya’ og ‘gammelfløya’. Han tegnet selv dette, men det var mange dyktige håndverkere som bidro. Allt dette byggearbeidet, sammen med dårlig økonomisk sans og hag til ‘fest og godt drikke’ førte til at Vollan i 1862 ble ble lagt ut på offentlig auksjon.
Det ble bror til Anders Rambech Knoff, Richard Knoff (1819- ) som fikk tilslaget. Han var kjøpmann i Trondheim, og lot Anders bli boende på Vollan, men engasjerte seg selv i drifta av gården. Dette medførte at gården igjen gikk bedre. Richard fikk bl.a. igang et meieri på Vollan og ansatte en sveitser til å ta seg av dette. Han fikk også byggd på fjøset. Det er den delen som i dag står igjen sør i tunet. Det gamle fjøset lå paralellt, sør for dette, og var fortsatt i bruk. Dessverre gikk Richards forretning i Trondheim konkurs i 1876, og Vollan gikk med i dragsuget.
Johannes Sand (1854-1911) fra Trondheim ble den nye eieren av Vollan. Sand var en dyktig gardsdriver og hadde et krøtterhold som var skjeldendt godt. Foruten kyr og hester hadde han sau, geit, høner og gris. Produktene fra det private meieriet som han fortsatt drev på Vollan, var holdt for å være blant de beste nordafjells. Diplomer og premier forteller om denne kvaliteten. Fram mot 1890 gikk garden godt, tross stor gjeld. Sand hadde, som før nevnt spesiell interesse i husdyr-holdet og fikk ofte for lite for av egen avling, slik at han måtte kjøpe fór til den store buskapen. Sammen med økende tjenerlønninger og feilbudsjettering medførte dette at gjelda tok til å øke. For å hjelpe på dette tok han imot sommergjester og leide ut jakt og fiske. Likevel økte gjelda utgjennom 1890-åra, og i 1903 solgte Sand området mellom Bakken og Klevbekken til Kvikne Kommune. Dette omfattet flere husmannsplasser som kommunen solgte videre, slik at husmennene ble selveiere.
Da helsa til Sand etter hvert begynte å skrante, og kona Anne døde, overdro han i 1907 gården til sønnen Esten Sand (1883- ). Esten hadde liten lyst på gardsdrift og i 1909 solgte han gården.
Kjøpere var Johan Rogstad og tannlege Horst fra Elverum. Disse var lite interessert i gården, det var jakt- og fiskerettene de ville ha. De delte derfor gården i 6 deler; Vollenget, Volden, Vollan (2 deler), Nygård og setra med jakt- og fiske-retter.
Setra beholdt de selv og solgte så unna de fem gårds-delene. Dette markerer slutten på «storgårdstida» for Vollan. Fra nå av var gården delt omtrent slik vi kjenner den i dag.
Tynset kommune kjøpte i 1969 gårdstunet på Vollan, og har siden gjennomført omfattende restaurerings-arbeid både på Lossiuslåna og nyfløya, samt på fjøsbygget som ble totalskadet av stormen i romjula 1988. Gården er i dag museum, og Vollans særpreg gir det en naturlig plass som et sentrum for lokal historie og bygdeaktivitet. Vollandagene har vært et ledd i dette arbeidet med å skape aktivitet rundt Vollan. I det tidligere fjøset er Kvikne Nasjonalparksenter opprettet med utstillinger og informasjon knyttet til nasjonalparker og verneområder på begge sider av dalføret. Et kontorfellesskap for virksomheter knyttet til friluftsområdene er også lokalisert til Vollan.
Teksten er basert på opplysninger i «Kvikne, ei bygdebok»,
og tegningene er hentet fra samme kilde.
