Minner fra krigsvåren 1940

Dette er en historie fra krigsvåren 1940, nedtegnet av Jon Livden med kommentarer av datter Gerd.

I Årbok for Nord- Østerdal for år 1994/95 skriver Bjarne Grandum en artikkel om invasjonen i Nord Østerdal våren 1940. Vi får en detaljert informasjon om militære hendelser ettersom styrkene rykker fram i bygdene. Hvordan opplevde sivilbefolkningen disse dagene hvor tilværelsen plutselig ble preget av krefter som truet både liv og samfunn? Mange tidsvitner har nok skrevet sin fortelling om denne tiden. For meg er det nært å dele historien slik min far har skrevet den ned.

Jon Livden (1915-1997)

Min far, Jon Livden, var bruker på gården Bubakk som ligger kloss inntil riksveg 3 på Kvikneskogen i Tynset kommune. Han plukker fram sine minner etter «disse tragiske vårdagene», slik han uttrykker det:

Bubakken. Foto utlånt fra Annomusea i Nord- Østerdal

En usikker og skremmende tilværelse

Grandum skriver i sin artikkel: «Vi visste lite om krig og okkupasjon da vi våknet til en ny dag tirsdag den 9.april 1940.» Slik beretter far:

«Da dette i disse dager, gjennom presse og kringkasting, er et gjennomgående tema, bringer det uvilkårlig frem minner slik jeg opplevde disse tragiske vårdagene.

Jeg husker at vi om kvelden 8. april hørte i radioen om torpederingen av en tysk båt nede på Sørlandskysten og om den last denne hadde om bord. Hvilken betydning dette hadde, ante vi nok. Vi var derfor grytidlig oppe om morgenen 9. for å høre på radioen, men fikk bare pausesignal til å begynne med. Om kvelden fikk vi inn Qislings tale, og forsto til fulle hva dette innebar.

Over Hamar kringkaster hørte vi så om morgenen den 10. om trefningene på Midtskogen og senere også om bombingen av Elverum og Nybergsund. Noen tyske fly fløy også over oss i dagene fremover, men ellers skjedde det ikke stort.

En norsk løytnant kom til distriktet for å få organisert patruljetjeneste i fjellet som skulle varsle om eventuelle fallskjermjegre som kunne tenkes å bli droppet. Dette var vel av frykt for at forbindelseslinjene kunne bli brutt og pågående mobilisering hindret. Det ble ordnet med forsvinningsdrakter og armbind, samtidig som distriktet ble inndelt i soner som de enkelte grupper hadde ansvaret for. Det hele begynte vel å fungere omkring den 18. – 19. april, såvidt jeg husker.

Den 23. april var i hvertfall jeg og en kamerat i fjellet og så da noen tyske fly som kretset lavt en mils vei unna. Fly fløy også ganske lavt over oss, men jeg tror ikke vi ble oppdaget.»

24.april: Truende, kaotisk og dramatisk

Grandum forteller at restene av et halvbatteri som hadde kommet fra Rendalen og et halvbatteri som hadde kommet med tog fra Koppang ble slått sammen og fikk ordre om å dra fra Tynset til Berkåk. De startet fra Tynset ca kl 12.00. Slik opplevde min far denne dagen:

«Ut på formiddagen den 24. april ca ved 11-tiden, kom en personbil nordfra og stoppet ved gården. Sjåføren kom inn for å spørre hvor langt han hadde igjen til Nytrøa hvor han skulle avlevere en eldre dame som var evakuert dit. Mens han stod inne og pratet, kom en del skoleunger opp til bilen. Disse hadde matfriminutt akkurat da. Jeg kom også ut på gårdsplassen og fikk se to store fly komme i lav høyde sørfra. Jeg fikk skreket til ungene om å komme seg i skjul bak en husvegg. Selv fikk jeg slengt meg ned bak en stor snøfonn. Flyene begynte å skyte mot bilen som stod i veien. Først kom en maskingeværsalve forfra, så en bakfra idet flyene passerte. Flyene forsvant videre nordover. Jeg fikk karret meg opp og så den føromtalte gamle damen stå bak bilen hvor hun ropte og skrek noe jeg i farten ikke oppfattet, men jeg kunne se hun var blodig på den ene hånden. Jeg sprang opp til henne mens hun fortsatte å skrike og peke inn mot bilen hvor jeg fikk se en annen dame ligge bevisstløs i forsetet. Samtidig kom også skolelæreren på vei tilbake til skolen etter sin matpause. Vi fikk damen ut av bilen og bar henne inn i stua. Hun blødde ganske mye i høyre skulder og klærne var bare filler der. Vi fikk ringt etter legen som kom etter en halv time, men han kunne intet gjøre, og hun døde vel en halv time senere. Dette var fru Kirsten Halmrast fra Trondheim som var på tur til sine barn. De var sendt i forveien til Rørostraktene. Mens doktoren og hans sjåfør var inne hos oss, kom nye fly og skjøt mot bilen i veien. Doktorbilen fikk et hull i taket, men det var heldigvis ingen i bilen da. Kona og min mor fikk vasket og stelt den døde så godt det lot seg gjøre, og vi bar henne ut og la henne i eldhuset inntil videre.

Da dette var vel over, stoppet en ny bil som denne gangen kom sørfra, og fra denne bilen bar de inn en norsk kaptein som hadde fått en kule i låret. Dette var sjefen for et batteri fra befalskolen i artilleriet. Han hadde blitt såret i en kamp ved Storsjøen i Rendalen. De hadde kommet seg fem til Tynset hvor avdelingen ble innhentet av tyskerne og gikk i oppløsning. Denne bilen hadde også gjentatte ganger blitt utsatt for flyangrep, men var ikke truffet. Disse oppholdt seg hos oss til utpå ettermiddagen når det stilnet av.*)

Skytingen fra fly pågikk hele dagen med ca 30 min. mellomrom. Flyene kom 2-3 i følge og alle hadde god råd med ammunisjon, lot det til, da de skjøt på alt og alle som rørte seg langs veien denne dagen, men heldigvis spanderte de ingen bomber.

En lastebil med norske soldater stoppet også en kort stund p.g.a. flyangrep. Med i denne bilen var en kviknedøl, nemlig Halvor Mjøen, som jeg snakket med. Den ville skytingen var vel et ledd i krigsterroren som hørte med til tyskernes strategi. Min svigerfar, som var veivokter, var på arbeid på sin rode denne dagen. Han måtte søke skjul i ei utløe mens det verste stod på.

Ved ei bru ca 5 km nord for oss, slapp de 2- 3 bomber, antagelig for å sikre seg mot norske stillinger ved brua. At meningen var å skade selve brua, har jeg liten tru på, for de var jo selv like avhengige av denne brua som de norske.»

*) I følge artikkelen til Grandum, var det kaptein Jyhne som ble såret i Rendalen og ble fraktet sammen med andre sårede til Tynset sykehus natt til 24.april.

25.april: Tyske tropper passerer

Grandum forteller:» Artelleribatteriet ble angrepet med maskingeværild og bombing fra flere fly flere ganger på turen over Kvikneskogen.»

Min fars beskrivelser fra hendelsene:

«Om morgenen 25. april fikk jeg telefon fra en av de norske soldatene i Lonåsen med beskjed om at da passerte de tyskerne der på vei nordover. Vi som bodde ved veikanten, og med to gamle folk og en lam onkel i huset, fant vi det best å komme oss unna et stykke, så vi flyttet da til lærerboligen som lå 3-400 m fra vegen. 1 12-13-tida passerte den tyske fortroppen der. Denne bestod av motorsykler og biler. Siden gikk det en jevn strøm av tropper på biler og pansrede kjøretøyer hele dagen utover. Nede ved Graneng på Yset var brua over Orkla sprengt, slik at det ble opphold der. Etter hva jeg har hørt, tok det bare et par timer å få motorsykler og mindre biler over, da elveisen var sterk nok til å bære disse. Lastebiler og tyngre kjøretøy ble stående å vente. En eldre småbruker like ved brua, og som var totalt døv, fikk ventelig nok besøk av soldatene som opptrådte temmelig truende. Småbrukeren ble redd og fikk på seg et par ski og la på rømmen. Han kom seg over elva, men da han skulle opp lia på andre sida, ble han oppdaget og fikk ei skur med mg.salver etter seg. Det gikk likevel bra. Han slapp med ei kule gjennom ene underarmen, men ellers ingen skader. Verre gikk det med grisen hans, for denne slaktet de. Jeg antar at det stod stekt flesk på den tyske menyen den ettermiddagen.

Sydfra hadde det kommet norske soldater på ski som hadde måttet trekke seg tilbake etterat transporttoget deres hadde blitt bombet på Telneset dagen i forveien. Disse oppholdt seg på en gård oppe i lia på østsida av elva. Det var vel ikke til å unngå at disse ble observert av tyskerne, og gården ble satt under ild. En branngranat gikk gjennom veggen i 2. etasje i våningshuset, men til alt hell stod det på innersida av veggen en stabel innervinduer der granaten traff. Gulvet i rommet ble dekket av et tykt lag med glass-skår slik at granaten ble liggende på dette og brenne opp. Heten hadde vært så stor at en del av glasset hadde smeltet, men huset tok ikke fyr.

Den styrken som først kom over elva, fortsatte gjennom bygda og kom om ettermiddagen eller kvelden frem til Storfossen hvor også en bru over Orkla var sprengt. Her var det norske styrker, i hovedsak fra Mørebataljonen i stilling som tok opp kampen og de første tyskerne falt. Etter dette trakk tyskerne seg tilbake i første omgang. Oppe ved Graneng bru fikk de hjelp av bl.a. materialer fra den sprengte brua etablert en flåtebru over elva slik at de fikk over det tyngre materiellet i løpet av natten.»

26.april -29.april: Kampene i Nåvårdalen

Bubakk (1), Bru 5km nord for Bubakk(2), Graneng bru(3) og Storfossen(4)

30 km nord for Bubakken snevrer dalen inn. Bratte fjellvegger kneiser ned mot elva Orkla hvor vegen følger elveløpet. De norske styrkene ble plassert oppe i det berglendte og trange området. I følge Bjarne Grandum ble det 3 dager med harde kamper. 7 tyske soldater falt og 30 ble alvorlig skadet.

Slik husker far disse dagene:

» Kampene ved Storfossen tok til igjen om morgenen den 26. Tyskerne hadde nå fått frem tyngre skyts og forsyninger. De norske styrkene trakk nå sine styrker tilbake til Næverdalen hvor de holdt stand i 3 døgn. To gårder mellom Storfossen og Næverdalen ble skutt i brann under kampene ved Storfossen. Jeg kan huske at vi kunne høre kanonilden hver dag dette stod på. Veien (Nåv. Rv.3) ble etter hvert kjørt så i stykker at den til slutt ble praktisk talt ufremkommelig. Bare på strekningen mellom Lonåsen og Kvikne lå det bortimot 30-40 biler som var istrykkerkjørt, for det meste norske som tyskerne hadde stjålet, men også noen av deres egne.

At tyskerne hadde betydelig tap i disse dagene, er jeg ganske sikker på, da vi hver morgen kunne se en kolonne av sanitetsbiler på farten sørover. Disse vil jeg anta kjørte sårede som ble sendt videre fra den sanitærstasjon som var opprette på Yset.

Søndag morgenden 28. ble det satt inn et intens bombeangrep bak de norske stillingene, samtidig som det kom melding om at tyskerne hadde brutt gjennom nede ved Støren,og da var det vel håpløst å holde stillingen ved Næverdalen lengre. Samme morgen lykkes det også en tysk patrulje på skareføre å ta seg frem til den norske kommandoplassen som måtte rømmes. Forsyningssituasjonen var vel også prekær med mangel på både mat og ammunisjon.»

Andre hendelser

Min far avslutter sin historie:

«Tilbake til vår egen situasjon. Om kvelden den 25. kom en del personell fra før omtalte norske artelleriavdeling til grenda vår. To av disse ble liggende hos oss i flere dager da det ikke var mulig å komme seg videre. Omkring 1. mai kom også to offiserer fra Næverdal og overnattet hos oss. Disse fortsatte videre dagen etter. De to artillerister fikk vi, etter at situasjonen hadde roet seg noe, utrusta med sivile klær og ski. En kjentmann fulgte disse over fjella til Oppdal. Etter en del videverdigheter hadde de klart å komme seg hjem, fortalte en av dem jeg traff en tid etter krigen.

Da alle forbindelser var brutt, hadde vi ikke kontakt med Halmrast. Kona ble derfor liggende i eldhuset innpå 3 uker. Vi fikk da en nabo til å snekre kiste og en annen nabo kjørte denne med hest og kjerre til kirkegården hvor sognepresten tok imot. Hun ligger fortsatt begravet på Kvikne.