Når den første kirka på Kvikne ble bygd vet vi ikke, men en vet med sikkerhet at det sto en kirke ved Ween før Kong Christian IV i 1635 skrev til bergmester Iver Prip: ” …. At Du lade opbygge en Kirke paa et bequemmelig Sted ved Kongsgaarden, hvor Iiig kan begrafues, som ungefahrlig kand koste 3 á 4 Hundrede Rixdahler. Hvad Klocker sig belanger, ville Vi selv opskicke. »
Av «Kvikne Kobberverks historie» (R. Støren) framgår det, at det etter dette ble reist en kirke ved Skogstad, som var kongsgård. Denne kirka var imidlertid liten og dekket neppe behovet i ei bygd med raskt stigende folketall. Den gamle stavkirka ved Ween var heller ikke stor, og på denne tida i meget dårlig forfatning. Selv om vi må tro at ”tyngdepunktet» i bygda gjennom etableringen av gruvedrifta ble forskjøvet noe sørover, så var fortsatt Ween området et naturlig midtpunkt. Dessuten bodde jo presten på Ween. Så ble det da til at en ny og større kirke ble anlagt her, og de to eldre kirkene ble revet.
Av protokoller fra den tida kirka ble bygd, kan vi lese dette: «Anno 1652 den 12 Julii blef dend gamle Kirche paa Qvechne nedbrødt, och strax derefter i Herrens Nafn dend nye Kirche begyndt at bygges, som meget och høyligen gjør des fornøden, eftersom dend gamle Kirche var alt for meget liiden, desligste meget brøsteferdig och stod som godt slæt til Nederfald, huilchet jo achsaa endelig maatte skees efter Almuens flittige Anmodning, eftersom udj fordums Tiid førend Værchet opkom var en ganske ringe Almue, medens siden Værchet er opdaget och kommit vel paa Foode ere ochsaa begifued seg hid til Stædet Arbeydere och Betiente som Værchet behøfuede och Tiid efter anden tilkom och formeerede sig temmelig stoer Almue.»
Fra denne gamle kirka ved Ween kommer et av våre eldste og vakreste krusifikser fra tida rundt 1180. Under restaureringsarbeider i kirka er det dessuten funnet materialer fra det gamle kirkebygget. Disse plankene er nå plassert i våpenhuset.
Om det har vært noen annen kirke eller gudshus på Kvikne før den gamle kirka som ble revet i 1652, vet vi som nevnt tidligere ingenting om.
Kvikne kirke ble innviet 1. juli 1654. Vingelen kirke ble innviet dagen etter, 2. juli. Begge innvielsene ble foretatt av biskop Stockfleth i Hamar. (Kirken i Vingelen ble revet og erstattet av en ny.)
Korskirken fra 1652 er en av de få (om ikke den eneste gjenværende) fra sin epoken, som er så godt bevart i sin helhet. Kirken er kjent for sine utskjæringer og sin rike rosemalingsdekor.
Prekestolen med «himling» er utført av Jørgen Snekker, i likhet med korskranken og i alle fall de forreste kirkestolene (participantenes). Han er nok også mester for treskurden med statuer, relieffer og englehoder som smykker disse stolene.
Altertavla er udatert og usignert, men antas å være utført i Trondheim, sannsynligvis av den tidens fremste mester, Johan Bildsnider omkring 1654. Det store alterbildet av nattverden må vi kunne anta er malt av hans samtidige, Johan Kontrafeier, som han samarbeidet med flere ganger. Også resten av dens malermessige utsmykning må man kunne anta at Kontrafeier har stått for. Altertavla er en av våre fineste renessansetavler.
Alterbordet er helt dekket med et rødt antependium, gitt av Peder Rambech og hustru Karen G. Lossuis på Vollan, med monogram og datering årstallet 1711 brodert.
Dåpsfatet av drevet messing, med bilde av Adam og Eva ved kunnskapens tre, var en gave fra Ebbe Pedersen i 1652. Han kom til Kvikne fra Røros Kobberverk. Det var dette dåpsfatet Bjørnstjerne Bjørnson ville kjøpe som et minne om sin dåp på Kvikne, men som Caroline fikk avverget med kommentaren om at «det vel var flere gode folk som var døpt i det fat. »
Messehagelen fra 1663 er i rød fløyel, og befinner seg på samme måte som den gamle «skreftestolen» fra samme tid, i sakristiet. I denne stolen satt presten og tok i mot sine sognebarns bekjennelser. Det sies at da gapestokken ble forbudt, ble skriftestolen plassert midt i kirken, og der måtte «synderen» sitte under gudstjenesten.
Kirken er en typisk «påskekirke» med motiver fra lidelseshistorien både i alterbilde og på gallerifront. Krusifikset er også sentralt plassert over korporten.
Utvendig har kirka stående bordkledning som er festet med trenagler. Kraftige vindskier og vannbord avslutter takflatene som er kledd med solid trespon. På gaveltoppene står høye smijernskors med gylden kule og gyldne faner.
Kildene opplyser at det i 1841 var det en større reparasjon av tårnet, som da ble kledt med tjærepapp, men av fotografisk materiale fra rundt 1900 ser tårnet ut til å ha en annen kledning, uvisst hvilken. Sinkkledningen kom i 1929, og samme året ble kirkegulvet tatt opp og åsverket under utbedret og forsterket. De gamle gulvbordene ble deretter lagt på plass igjen.
I 1871 hadde presten kommet med det noe merkelig forslag å fjerne kordørene og søylene mellom kor og midtskip, og da ingen gikk i mot ble dører og søyler flyttet opp på loftet! 10 år senere gikk stoldørene samme veg. Ved restaureringen i 1929 ble alt dette satt i stand som det var før, og heldigvis var ingenting blitt skadet under lagringen.
På samme tid laget smeden Iver Mæle etter tegning av arkitekt Jürgensen, kirkeporten som i dag står nord for minnelunden. Dette arbeidet var så vel utført at porten fra faghold senere ble datert til å være fra 1600-tallet!
For den som ønsker ytterligere informasjon om Kvikne kirke finnes en lengre artikkel i Olav Tryggve Hagens ”Kvikne –ei bygdebok, band I” utgitt 1952, samt Kvikne Menighetsråds jubileumsbok ”Kvikne kirke 350 år” fra 2004. (ISBN 82-303-0203-0)
